SPONSORER

nks_logomi_logo

Åse Britts fjerde turbrev.
Kanariøyene og Atlanterhavskryssing.

Etter mange hyggelige uker på Kanariøyene med familie og venner på besøk, ble det en drøy uke med forberedelse til Atlanterhavskryssingen.




Kanariøyene var spennende! Da vi landet på Isla Graciosa og ruslet barbent rundt i de sandlagte gatene var vi godt fornøyd! På vei inn mot øya hadde vi sett både store havskilpadder, hvaler som lå og koste seg i solen og vi hadde fått oss et forfriskende bad etter 4 døgn på havet. ”Bader med hvaler” er vårt alternativ til ”Danser med ulver”. Isla Graciosa var en liten øy, en liten landsby og nesten ingen turister. Det tar et par timer å spasere over til den andre siden av øya.Veldig idyllisk!

På Lanzarote hadde vi en deilig ferie med basseng i havna, sightseeing rundt på øya med leiebil og late dager på Papagayo strendene. På Tenerife kjørte vi opp til Teide og tok banen nesten helt på toppen. Fantastisk utsikt fra 3500 moh!




La Gomera var vi nysgjerrige på og gledet oss veldig til å se. Det er en frodig og fin øy, med mye spennende natur. Vi bestemte oss for å ta buss opp til nasjonalparken og se oss omkring. Rutebilstasjonen lå midt i byen, vi stilte oss opp sammen med lokalbefolkningen og ventet. Bussen kom, vi satte oss godt tilrette bak i bussen, nesene klistret til ruta og nøt utsikten. Veiene svingte seg oppover og rundt de bratte fjellsidene. Dette var nesten som å være på vestlandet hjemme! Vi hadde blitt fortalt av en søt dame på rutebilstasjonen at det var muligheter for mat og drikke og div. i nasjonalparken. Bussen stoppet i et veikryss, og bussjåføren ropte bakover et eller annet vi ikke hørte. Etter hvert snudde alle de lokale passasjerene seg og vinket og pekte. Her var det, her skulle vi gå av. Vi plukket med oss vår lille bagasje og kom oss ut av bussen mens vi så oss litt forundret omkring. Veien delte seg i tre der vi stod midt i veikrysset, og ellers var det bare skog overalt. Ikke helt hva vi hadde ventet oss! Vi fant en sti som var skiltet, og fulgte den opp til toppen av det høyeste fjellet på øya, Montaña Garajonay, 1487 moh. Der var det fantastisk utsikt, og vi koste oss med det lille medbrakte vi hadde før vi gikk tilbake og ble plukket opp av bussen tilbake til byen. En kjempefin tur!







Vi så fram til å få besøk på Gran Canaria, Hans, Anne Johanne, Agnes, Hanna og Goffa og Ragnhild. Vi troppet opp med norsk flagg på hotellet da familien Guttormsgaard Enger ankom med buss, og det var stor gjensynsglede for store og små! Vi hadde late og gode dager med dagsturer på båten, ettermiddager ved bassenget og hyggelige måltider sammen ute eller ombord i Hurra! Anne Johanne og jeg - typiske A-mennesker - hadde flere tidligturer avsluttet med en kaffe latte før vi dro hjem til frokost med familien. Noen dager senere kom Goffa og Ragnhild, godt å se de igjen også! Hele gjengen dro på biltur en dag og fikk sett mye av fjellene på Gran Canaria. Dagene med Anne Johanne, Hans og ungene gikk altfor fort. Trist å si farvel etter mange hyggelige opplevelser sammen! Neste sommer håper vi på Åsgardstrand!







Vi Hurrajentene booket oss inn på hotell noen dager etter at våre gode vennen fra Billingstad hadde forlatt oss. Vi koste oss ved bassenget med Goffa og Ragnhild de siste dagene, og med gå/klatretur til ”Norgesplassen” der vi kun møtte nordmenn på tur langt inne i fjellene. ”Inn med magen” sa Ferdinand da vi skulle ta bilde. Ragna reagerte spontant og trakk inn magen. Så var det på tide å si ha det også til Goffa og Ragnhild. De vinket oss avgårde på bussen til Las Palmas, som lokket med ARC forberedelser for store og små. Tusen takk for fine dager og gode minner til dere alle!










Vi ladet opp til den lange overfarten over Atlanterhavet i den store havnen i Las Palmas. Fordi vi vurderte å seile alene med våre tre barn uten ekstra mannskap, hadde vi en kveld en prat med ungene. Vi forklarte at hvis vi skulle seile uten ekstra mannskap var vi avhengig av at barna også stilte opp og tok i et tak. Kanskje de største kunne hjelpe oss med egne vakter, rydde og lage mat og avlaste oss voksne. Da alle tre insisterte på at dette ikke ville være noe problem satte de i gang for å understreke at samholdet var i orden. De ryddet og ordnet i båten, dekket på bordet til middag med lys og servietter, tok på pysj og satt klare som tente lys da middagen ble servert. Dette skal vi klare! Det føltes riktig å ta med ungene i vår vurdering.

Store mengder mat og drikke ble handlet inn. Vi visste at det ville ta minst tre uker, kanskje fire. Utvalget av matvarer og priser i Caribien kan variere veldig, så vi fylte på med vann og brus, øl og vin , kaffe og te, pasta, skinkebokser og suppeposer. Dagen før vi skulle dra handlet vi frukt og grønnsaker i store mengder. Vi har et digert fruktnett hengende inne i salongen, det ble fylt til randen. Hvordan vi klarte å få stuet alt på plass skjønner jeg nesten ikke ennå. Badet ble fylt opp med esker med brød, hermetikk og egg, så dusjen ble stengt for noen uker. Hvor mye smør bruker vi på 3 uker? Hva kan man lage av middagsretter og varme lunsjer som er greit og både lagre, tilberede og servere i båt? Det var mange spørsmål som dukket opp. Vi har et romslig kjølerom og fylte det til randen med alle slags gode råvarer. God mat og drikke er veldig viktig når en skal være ute på havet så lenge, mor var på eget provianteringskurs for å få gode tips. Mye godteri og snacks ble kjøpt inn. Guri fordelte i 3 store bæreposer, en for hver uke, og alt ble stuet i en stor søppelsekk. Under dørken fylte vi opp med vannflasker og bokser med brus og øl, red Bull til bruk på nattevakter. I alle smutthull i båten ble det stuet matvarer og drikke.







Morgenen 20.11.2005 kom, sommerfuglene i magen var på plass, og alt var klart med båt, proviantering og mannskap. Da vi endelig kom oss avgårde var det en flott opplevelse med hundrevis av båter ut fra land. Massse mennesker var møtt opp og vinket farvel fra moloen da vi dro ut. Mye vind langs Gran Canaria gjorde at de første timene ble en tøff start! Bøkene raste ut av hylla, kaos i båten og vanskelig å lage mat den første ettermiddagen. Når man har ligget på land i flere uker, tar det også litt tid å venne seg til havet igjen. Men det roet seg, og vi fant etter hvert rytmen og rutinene igjen.

Vi var veldig spente på hvordan det skulle bli å seile 2 voksne. Turen ble litt annerledes enn vi hadde tenkt på forhånd. P.g.a. mye aktivitet med tropiske stormer og orkaner lengre nord i Atlanterhavet ble ruten lagt sørover mot Kapp Verde øyene. Vi fikk føle på bølgene fra nord at det var mye ruskevær der oppe. Noen dager med mye vind var det også, men det var bølgene som gjorde livet tungvint ombord. Vi hadde også rolige fine dager der vi solte oss på dekk og måltidene var lette og tilberede. Ungene fant seg godt tilrette, tiden gikk med til skolearbeid, prat, lesing, lydbøker og lek. Fisking ble det heller dårlig med, men Sterna annonserte en dag på VHFen at de hadde fått to svære tunfisk, og vi møtte de midt ute i Atlanterhavet og fikk ferdig oppkappede koteletter over ripa. Dager og netter suste avgårde. Solen er oppe i underkant av 12 timer, og når den synker i havet er det kort tid før det er mørkt som i en sekk. Vi prøvde å gjøre unna alt det praktiske før kvelden kom. For å spare strømforbruk på båten bruker vi hodelykter etter mørkets frembrudd, og derfor var det greit å være ferdig med de store prosjektene før mørket kom.







Jeg la meg ofte sammen med Ragna rett etter solnedgang, etter 3-4 timer vekket Kapteinen meg, og så var det 4 timer vakt for meg før jeg igjen kunne få 3 timer i køya. Deretter overtok jeg vakten igjen rett før soloppgang. Noen ganger når jeg ble vekket skulle jeg gitt mye for å sove litt til! Ofte ble søvnen dårlig om natten pga mye sjø og bevegelser på båten. Når nattevaktene var rolige gikk mye av tiden med til å lese og å se på stjernene mens tankene seilte avgårde. Det er en fantastisk stjernehimmel der ute! Vi hadde også besøk av månen på deler av turen, det hjalp mye! I flere perioder hadde vi følge med noen av de norske båtene, og det føltes trygt og godt og vite at noen var i nærheten der ute på det store havet. Halveis på turen hadde vi nybakt eplekake og champagne sammen med Blå som vi hadde innenfor vinkeavstand. Det var hyggelig å finne gode påskudd for å lage fest!

Nattevaktene alene var på mange måter en fin stund, da kunne vi sitte og få litt ro og fred. Noen netter var vaktene hektiske med reving av seil stadig vekk p.g.a. sterke vind - og regnbyger som kommer fort på - squalls. Fordi vi ikke har radar må vi følge med og se når disse kommer, det ser ut som en svart vegg som kommer bakfra. Vinden øker ofte med 10-20 knop, og det er lurt å redusere seilene før vinden tar tak.

Med våre godt innarbeidede rutiner og godt samarbeid med store og små gikk turen utrolig fint med tanke på at vi bare var to voksne. Dagene fløy avgårde, og den siste uken da antall nautiske mil igjen viste fra 1 000 og nedover, steg humøret! Vi gledet oss veldig til å komme iland! Tenk å sove en hel natt mens båten ligger stille, slippe å sørge for rev i seilene når bygene kommer og å kunne dusje i ferskvann!










Da vi så St Lucia var det tidlig på formiddagen, og vi strålte på vei inn mot havnen. En fotograf møtte oss på fart inn mot mållinjen og vi smilte omkapp med solen! På brygga ble vi møtt av lokale som kom med frisk frukt til oss, og for ikke og glemme rompunsjen! Den satt utrolig godt! En rasta-kar spilte steeltromme og lagde Caribisk stemning. Blue Marlin stod på brygga og ønsket oss velkommen, endelig var vi fremme! Vi surret rundt i havna i flere dager og bare koste oss. Varmen og de hyggelige og rooolige menneskene gjorde sitt til at ingenting hastet. Etter hvert som de norske båtene kom inn til havnen var vi med i mange velkomstkomiteer.
Det skaper et fantastisk samhold når man har seilt 3 000 nautiske mil sammen!

Etter et par dager tok vi oss en spasertur gjennom landsbyen nærme havnen, gjennom en skog og ut til en fantastisk strand. Endelig er vi i Caribien!

Rett før jul fikk vi besøk av Margrete og Gunn Tove. Det var kjekt å kunne hente de på Martinique for å ta de med til Bequia, der vi skulle feire jul sammen med mange andre norske. Ragna hadde gledet seg sånn til Tante Tove skulle sove sammen med henne!













Union Island / SVG - 5 januar 2005 - Åse Britt.