Første turbrev.
Hva skal man skrive i et turbrev, når kapteinen fører en aldeles utmerket og utfyllende loggbok? Da vi dro av gårde - en familie på fem - med planer om å være borte et år, var det mye å tenke på. Hva skulle vi ha med, og hva skulle bli hjemme? Vi pakket en stor bag med klær til hver. Noe for kalde dager, men mest for varme. Etter fire uker med alle typer vær, ser jeg allerede nå at vi kunne klart oss med mye mindre.
På underholdningssiden har vi tatt med godt med bøker, brettspill, gameboyspill, cd plater, lydbøker og Donald blader. Etter tips fra Coconut (Coconut er en familie vi har hatt en del kontakt med, og som seiler samme rute som oss.), gikk vi på Biltema og kjøpte en verktøykasse til hvert av barna. Disse ble fylt opp med leker. Det som ikke fikk plass måtte bli hjemme. Vi har også med skolebøker til Guri og Ingrid. Da vi hadde lastet ombord i båten så det helt kaotisk ut! Men vi fikk stuet på plass etter hvert.
Ellers må jeg si at det å styre sin egen tid er det jeg har satt mest pris på til nå. Ikke å ha "må få rukket alt" følelsen. Tid til å høre etter, for eksempel når Ingrid har funnet 20 marihøner, 12 blomsterfluer, en helt ny type krabbe som ingen har sett før eller en 1 centimeter lang flyndre som svømmer i vannflaten ved brygga. Når Ragna fornøyd krøller seg sammen under dynen etter dagens kapittel om Knerten, og mamma sier - takk for den fine dagen, svarer Ragna: - men mamma, det er jo ikke jeg som har laget den dagen!
Hyggelige mennesker møter vi overalt. I Gottskär skulle vi spasere til nærmeste bensinstasjon for å bytte gassbeholder. I det vi passerte butikken noen hundre meter fra brygga, hoppet en Svensk dame ut av bilen og stoppet oss. Hun og mannen hadde overhørt vårt spørsmål til havnesjefen om gass. Da de så oss spaserende med barna - på vei oppover bakkene - stoppet de oss og kommanderte oss inn i bilen. Det var altfor langt å gå, og mannen kjørte derfor Ferdinand tur/retur til bensinstasjonen.
En del små episoder kommer vi til å huske bedre enn andre. For eksempel da vi ankom Anholt, der vi skulle fiske opp en fortøyningsbøye. Vi skulle sette et tau i bøya og bakke inn til brygga. Jeg klarte ikke med alle mine krefter å dra bøya høyt nok opp til å få tauet igjennom. Ikke LF heller. Ingrid kommer løpende til. -Hold meg - hold meg, og før vi fikk sukk for oss klatret hun som en apekatt ned skroget, fikk tauet igjennom bøyeringen, og kom opp igjen. Til stor applaus fra dansker og tyskere i båtene rundt oss.
Så langt har vi beveget oss i stort sett kjente farvann, Kielkanalen var et skille i så måte. Tidevannsforskjeller i tyskebukta og die Elbe på opptil 3m, og med dertil hørende tidevannsstrøm er noe helt nytt for oss, og vi kaster oss ut i det. Godt vi ikke er alene, for det er vi virkelig ikke! Her går det båter i "kø". Mye båter på vår egen størrelse, men mest frakteskip i alle fasonger. Guri og jeg talte på det meste 28 skip innenfor horisonten.
Vi har fått hjelp av mange som forklarer om havner og tidevannstabeller. Som nordmenn føler vi oss priviligerte i disse farvannene. Et Nederlandsk par ga oss til og med sine gamle kart da vi spurte om hvor disse kartene var å få tak i. Fint å føle seg litt ivaretatt når man er så langt hjemmefra.
Og - takk for alle de hyggelige hilsenene i gjesteboken vår, og selvfølgelig også på SMS. Nå ligger vi på Helgoland og håper at vinden skal roe seg litt. Med sterk vind og regnbyger i flere dager er vi litt lei! Selvfølgelig blåser det midt imot den retningen vi skal. Ellers er Helgoland en spennende liten øy, som invaderes av turister på dagen. Om kvelden er det bare de fastboende og vi seilerne tilbake. Her er fantastisk natur, mye historie (hva skjedde under andre verdenskrig? Det sier de lite eller ingenting om), et rikt fugleliv vi kan følge på nært hold ute ved klippene og taxfree!
Helgoland 9. august 2005. Åse Britt